Jeg er vel syk. Mitt sinn er mørkt og tåket.
Alt kjeder meg — fortellinger og folk.
I drømmen ser jeg kongens diamanter,
en bred og krummet dolk, bestenkt av blod.
Det synes meg — og det er ingen løgn —
min ane var mongol med skjeve øyne,
en grusom huner. Jeg er full av smitten
som blåses mot mitt sinn fra tidens mørke hav.
Jeg tier, lengter. Se — nu faller alle vegger,
nu ser jeg havet, hvitt av flerret skum,
granitten, overøst av aftensolen,
og byen med turkisblå, runde kupler,
med havene, som drukner i jasmin —
vi kjempet der … å, ja! — jeg blev jo drept.
Я верно болен: на сердце туман,
Мне скучно все, и люди, и рассказы,
Мне снятся королевские алмазы
И весь в крови широкий ятаган.
Мне чудится (и это не обман),
Мой предок был татарин косоглазый,
Свирепый гунн… я веяньем заразы,
Через века дошедшей, обуян.
Молчу, томлюсь, и отступают стены —
Вот океан весь в клочьях белой пены,
Закатным солнцем залитый гранит,
И город с голубыми куполами,
С цветущими жасминными садами,
Мы дрались там… Ах, да! я был убит.